Du trenger flash 8 eller nyere for å vise denne modulen.

Last ned Flash.

Risiko og avkastning i pengemarkedsfond

Pengemarkedsfondene kan ikke investere i papirer som har rentebindingstid over ett år.

Et pengemarkedsfond er et rentefond som investerer i kortsiktige rentepapirer, det vil si sertifikater og obligasjoner. Pengemarkedsfondene kan ikke investere i papirer som har rentebindingstid over ett år. Alle pengemarkedsfondene måles mot en referanseindeks.

Pengemarkedsfond er delt inn i tre kategorier. Inndelingen er gjort på bakgrunn hvordan de reagerer på en renteendring.

• Korte pengemarkedsfond: Investerer i korte rentepapirer. Disse fondene måles mot en referanseindeks med lav rentefølsomhet.
• Lange pengemarkedsfond: Investerer i lange rentepapirer. Måles mot en referanseindeks som er litt mer rentefølsom.
• Internasjonale pengemarkedsfond: Dette er fond som måles mot en referanseindeks bestående av rentepapirer i utenlandsk valuta. Referanseindeksen kan også bestå av rentepapirer i både norsk og utenlandsk valuta.

Her er noen av fordelene med pengemarkedsfond.

• Litt høyere rente enn på bankinnskudd.
• Ingen kjøps- eller salgskostnader.
• Normalt lavere forvaltningskostnader enn aksjefond, kombinasjonsfond og obligasjonsfond (men det finnes aksjefond som er billigere enn enkelte rentefond - se risko og avkastning ved aksjefond).
• Relativt god sikkerhet for pengene (lav risiko) selv om staten ikke gir deg noen garanti

Ulemper:

• Enkelte fond har høye forvaltningshonorarer. Sjekk nøye!

Kostnader

Du betaler ikke gebyr til forvaltningsselskapet ved kjøp og salg av andeler i pengemarkedsfond. Du må imidlertid ut med forvaltningshonorar/provisjon, som utgjør en fast prosentsats.

Forvaltningshonoraret beregnes daglig og belastes normalt månedlig eller kvartalsvis.

Provisjonen varierer mye fra fondsforvalter til fondsforvalter. Derfor lønner det seg å sjekke nøye før du bestemmer deg. Størrelsen på forvaltningsgebyret påvirker i relativt stor grad om det lønner seg å sette pengene i pengemarkedsfond fremfor på en høyrentekonto.

Risiko og avkastning

Du tar litt høyere risiko ved å kjøpe andeler i pengemarkedsfond enn om du setter pengene i banken. Samtidig er risikoen lavere enn i både obligasjonsfond, kombinasjonsfond og aksjefond.

Selv om ikke staten garanterer for pengene dine, som for bankinnskudd, er det liten risiko for at du taper penger på investeringen. Men det har skjedd, og vil helt sikkert skje igjen, at enkelte pengemarkedsfond faller i verdi.

Med sparing i pengemarkedsfond kan du forvente avkastning på linje med de beste rentene på bankinnskudd.

Andre ressurser

• Slik klassifiseres pengemarkedsfondene

Om risiko og avkastning i obligasjonsfond

En obligasjon er et bevis på at du har lånt bort penger.

Et obligasjonsfond plasserer pengene fra andelseierne i ulike lånepapirer. En obligasjon er et bevis på at man har lånt bort penger, og obligasjonen stipulerer hvilken rente som skal betales på lånet og når lånet forfaller. Obligasjoner er en effektiv måte for store institusjoner som stater, kommuner eller store selskaper å låne penger av mange ulike kreditorer på én gang.

Noen obligasjonsfond plasserer kapitalen bare i norske obligasjoner, noen bare i utenlandske. Andre igjen har et investeringsmandat hvor man kan plassere forvaltningskapitalen både i Norge og utlandet.

Obligasjoner har en fast rente i en viss periode. Renten reguleres når denne perioden er over. Ved at en obligasjon har fast rente vil obligasjonene, og derved obligasjonsfondenes forvaltningskapital, variere i verdi. Den påvirkes av den generelle renteutviklingen. Går renten opp i pengemarkedet, synker fondsandelene i verdi. Det er motsatt ved rentenedgang. Da vil fondet øke i verdi.

Fordeler og ulemper

Noen av fordelene ved å plassere penger i obligasjonsfond:

• Bedre avkastning på lang sikt enn i bank og pengemarkedsfond.
• Lavere risiko enn aksje- og kombinasjonsfond.
• God likviditet. Pengene er på konto 2-4 dager etter innløsning.
• Kan velge obligasjonsfond ut fra hva man kan tåle av verdisvingninger.
• Spredning i mange obligasjoner forvaltet av profesjonelle gir liten risiko for tap.

Noen av ulempene:

• · Ikke skjermingsfradrag ved gevinstbeskatning.

Kostnader

Ettersom avkastningen i obligasjonsfond er relativt lav, kan kostnadene spise opp en forholdsvis stor del. Derfor må du være ekstra påpasselig med å sjekke kostnadene før du bestemmer deg.

Som andelseier i et obligasjonsfond betaler du et årlig forvaltningshonorar (en gitt prosentsats) til forvaltningsselskapet. Omkostningen beregnes daglig av markedsverdien på forvaltningskapitalen.

I noen fond må du også betale en prosentsats i kjøpsgebyr. Noen krever i tillegg et gebyr/honorar når du løser inn andelene dine.

Risiko og avkastning

Risikoen knyttet til sparing i obligasjonsfond er noe høyere enn i pengemarkedsfond, men lavere enn i kombinasjonsfond og vesentlig lavere enn i aksjefond.

Lang løpetid igjen på obligasjonene gir større risiko for tap ved renteoppgang. Samtidig er muligheten for gevinst ved rentefall større.

På lengre sikt bør obligasjonsfond gi bedre avkastning enn pengemarkedsfond og banksparing.

Kreditt- og renterisiko

Obligasjoner utstedt av andre enn kredittinstitusjoner og offentlige institusjoner vil normalt gi høyere rente fordi det er noe større risiko for konkurs i utstederselskapene, og at selskapet dermed ikke betaler tilbake gjelden. Slik risiko kalles kredittrisiko. Hittil har få konkurser i Norge ført til tap på obligasjoner.

I statsobligasjoner er det svært lav risiko for at låntaker (staten) skal bli ute av stand til å betale tilbake lånet. Fond som utelukkende investerer i statsobligasjoner sies derfor å være uten såkalt kredittrisiko. I andre fond er det en viss kredittrisiko, selv om lånene er tatt opp av de mest kredittverdige selskapene. Denne risikoen omfatter bare den delen av forvaltningskapitalen som ikke er investert i statsgaranterte papirer.

Alle fond har det som blir kalt renterisiko. Dette er risikoen som er knyttet til at renten går opp eller ned og fører til at verdien på fondsandelene varierer. Stiger renten, vil verdien av et obligasjonsfond gå ned, mens med synkende rente vil verdien stige. Grunnen til at andelene i fondene synker i verdi når renten går opp er at fondet eier rentepapirer med fast rente. Når renten på tilsvarende nyutstedte rentepapirer stiger vil rentedifferansen mellom rentepapiret som fondet sitter med og det som er tilgjengelig i markedet bli større, og fondets rentepapir vil bli mindre attraktivt. Når renten synker skjer det motsatte. Papirene fondet sitter med blir mer attraktive og andelsverdien går opp.

Jo lengre tid det er før obligasjonene som fondet sitter på forfaller og fondet kan kjøpe noe, desto større blir kurssvingningen i fondet ved endringer av renten i pengemarkedet.

Forskjellen i rente mellom statsobligasjoner og andre obligasjoner kalles kredittrisikopremie.

Kategorier obligasjonsfond

Obligasjonsfondene inndeles i grupper ut fra rentefølsomheten til den referanseindeks det enkelte fond er knyttet opp mot. Desto høyere den gjennomsnittlige løpetiden er, desto større er følsomheten for kurssvingninger.

• Obligasjonsfond 0-2: Vanligvis er dette fond som investerer i forholdsvis korte rentebærende papirer. Forskjellen mellom pengemarkedsfond og korte obligasjonsfond er at obligasjonsfondet kan investere i papirer med lengre enn ett års rentebinding.
• Obligasjonsfond 2-4: Dette er fond som vanligvis investerer i middels lange rentebærende papirer.
• Obligasjonsfond 4+: Disse investerer vanligvis i lange rentebærende papirer.
• Internasjonale obligasjonsfond: Disse har en referanseindeks der de rentebærende papirene er i utlandske valuta eller en kombinasjon av utenlandsk og norsk valuta.

Andre ressurser

• Om klassifisering av obligasjonsfond

Risiko og avkastning i kombinasjonsfond

Kombinasjonsfond investerer i både aksjer og i rentemarkedet.

Kombinasjonsfond investerer i både aksjer og i rentemarkedet, men kan ikke ha mer enn 80 prosent av fondet plassert i aksjer. Ved å fordele investeringene slik, kan avkastningen bli høyere enn i rene rentebærende fond. Samtidig er risikoen lavere enn i aksjefond.

Å spare i kombinasjonsfond passer for deg som ønsker å ta moderat risiko, men kan tåle verdisvingninger. Verdisvingningene vil være størst i fond med høy aksjeandel. Sparehorisonten bør være minst 3-5 år. Det er betydelige variasjoner i provisjonssatsene mellom fondene.

Det finnes ulike typer kombinasjonsfond. Noen har et fast forhold mellom plasseringer i aksje- og rentemarkedet. Andre opererer uten en slik bestemt investeringsmiks. Der endres fordelingen ut fra hvordan fondsforvalteren forventer kursutviklingen vil bli for aksjer og rentebærende papirer.

Fordeler og ulemper

Noen av fordelene med å spare i kombinasjonsfond:

• Lavere risiko enn rene aksjefond.
• De som ønsker lav risiko, kan velge fond med lav aksjeandel og høy renteandel.
• Du slipper å vurdere fortløpende hvor mye som er hensiktsmessig å ha i aksjefond og i rentefond.
• Kombinasjonsfond gir deg skattefordeler. Se under emnet skatt.

Noen av ulempene:

• Relativt høye forvaltningshonorarer i forhold til avkastningsmulighetene.
• På kort sikt kan fondet få et relativt stort verdifall.

Kostnader

Kostnadene knyttet til kombinasjonsfond er bygget opp etter samme modell som for aksjefond.

Du betaler først et gebyr (en prosentsats) i tilknytning til selve kjøpet. I tillegg betaler du et årlig forvaltningshonorar. De fleste kombinasjonsfondene opererer også med et prosentvis gebyr i forbindelse med salget (innløsningsgebyr).

Det lønner seg å sjekke gebyrene før du bestemmer deg for hvilket kombinasjonsfond du skal investere i. Samtidig må du huske at det er nettoavkastningen (verdiøkningen på andelene minus samlede gebyr/honorarer) som er viktig. Hvis forvaltningsselskapet ikke greier å skape tilfredsstillende verdistigning på fondsandelene, hjelper det lite at gebyrene er lave.

Risiko og avkastning

Generelt plasserer risikoen ved sparing i kombinasjonsfond seg mellom aksjefond og rente- og obligasjonsfond. Normalt vil avkastningsmulighetene i kombinasjonsfond være lavere enn i aksjefond og høyere enn i rente- og obligasjonsfond.

Kombinasjonsfond med mandat, der fordelingen mellom plasseringer i aksje- og rentemarkedet skifter, har en høyere risiko enn fond med lav aksjeandel og høy renteandel. Avkastningsmulighetene over tid vil imidlertid være større. Har fondet lav aksjeandel og høy renteandel, vil fondet kunne være interessant for deg som ikke liker å ta risiko.

Regional fordeling av aksjeporteføljen påvirker fondenes avkastningsmuligheter. Hvis du allerede er i fond med stor andel norske aksjer, vil du kunne spre risiko ved å velge et fond som har en forholdsvis stor andel utenlandske aksjer.

Kategorier kombinasjonsfond

Kombinasjonsfondene kan deles inn flere undergrupper:

• Norske kombinasjonsfond: Plasserer normalt minst 80 prosent av forvaltningskapitalen i det norske aksje- og rentemarkedet.
• Internasjonale kombinasjonsfond: Plasserer normalt det meste av forvaltningskapitalen i det utenlandske aksje- og rentemarkedet.
• Livssyklusfond: Skal bestå et bestemt antall år for så å avvikles. Slike fond har ofte dette årstallet i navnet. Med mange år til avvikling er aksjeandelen høy. Aksjeandelen reduseres etter hvert som årene går, og mer av forvaltningskapitalen investeres i rentemarkedet. Få år før avvikling er rentemarkedsandelen høy og tilsvarende liten i aksjer, slik at risikoen er lav når fondet går inn avviklingsfasen.

Andre kombinasjonsfond: Plasserer f.eks. en stor del av forvaltningskapitalen i bestemte bransjer.

Andre ressurser

• Les hvordan bransjen klassifiserer kombinasjonsfond

Om risiko og avkastning i aksjefond

Kjøper du en andel i et aksjefond, sparer du i flere enkeltaksjer.

Et aksjefond er en kollektiv investering der mange personer går sammen for å kjøpe aksjer. Hver person betaler inn penger til fondsforvaltningsselskapet som har ansvaret for fondet. Dette selskapet står for den daglige driften og vurderer til enhver tid hvilke aksjer som skal kjøpes og selges.

Det finnes en rekke lovpålagte regler for hvordan aksjefondet skal forvaltes. F.eks. må et aksjefond investere i minimum 16 forskjellige aksjeselskaper. Samtidig kan det ikke plassere mer enn 10 prosent av fondets kapital i ett selskap.

Aksjefondene opererer med et minsteinnskudd. I noen fond er minstekravet noen hundrelapper, mens det i andre kan dreie seg om 100 000 kroner.

I en rekke fond har du muligheten til å gå inn på en spareavtale, der du f.eks. betaler inn et fast beløp hver måned.

Det finnes flere kategorier aksjefond i markedet.

Fordeler og ulemper

Her er noen av fordelene med aksjefond:

• Over tid kan du få høyere avkastning enn om du lar pengene på bli stående på en bankkonto.
• Gjennom aksjefond får du spredd risikoen på en helt annen måte enn om du handler i enkeltaksjer. Det gir mindre sannsynlighet for store tap.
• Du får tilgang til den ekspertisen som forvaltningsselskapet besitter. De har profesjonelle medarbeidere som følger med i markedet for deg.
• Ved mindre sparebeløp er det mer kostnadseffektivt å kjøpe andeler i aksjefond enn enkeltaksjer.
• Kjøp av andeler i aksjefond gir deg en skattefordel
• Aksjefond er regulert av myndighetene, noe som gir deg god forbrukerbeskyttelse.

Ulemper:

• På kort sikt kan du oppleve at aksjefond får et stort verdifall.
• For større sparebeløp kan kostnadene bli høye.

Kostnader

Når du handler andeler i et verdipapirfond, må du betale ett eller flere gebyrer/honorarer til forvaltningsselskapet.

Av aksjefondsandelene trekker forvaltningsselskapene et årlig forvaltningshonorar. Dette kan være splittet i to deler, der det ene elementet utgjør et fast årlig honorar. Det andre elementet kan være et variabelt suksesshonorar. Eksempelvis kan den variable delen være definert som 1/10 av meravkastningen over 6 prosent.

De fleste fondsforvalterne opererer også med et tegningsgebyr når du kjøper andeler. Mange tar også et innløsingsgebyr når du selger dem. Tegningsgebyr og innløsingsgebyr oppgis i maksimal prosentsats av transaksjonsbeløpet. Hvis du tegner store beløp kan satsen i noen fond være lavere enn maksimalsatsen.

De ulike kostnadene varierer fra fond til fond og påvirker nettoavkastningen du får på sparepengene. Nettoavkastningen påvirkes av utviklingen i de verdipapirmarkeder som fondet investerer i, forvalterens prestasjoner, forvaltningshonorar, samt tegnings- og innløsingsgebyrer fordelt over hele perioden du har sittet i fondet. Avkastningsinformasjonen du finner i aviser og nettsteder er fratrukket det løpende forvaltningshonoraret, men ikke et eventuelt innløsingsgebyr.

Risiko og avkastning

Sparing i aksjefond medfører høyere risiko enn både bankinnskudd, obligasjonsfond og pengemarkedsfond. Spesielt på kort sikt er risikoen høy. Årsaken er at aksjemarkedet kan svinge mye i løpet av kort tid. Aksjefond er derfor ikke en anbefalt spareform hvis sparehorisonten er mindre enn fem år.

Samtidig er aksjefond et godt eksempel på å spre risiko. Kjøper du aksjer i ett enkelt selskap på Oslo Børs, løper du en svært høy risiko ettersom verdien på sparepengene dine da avhenger av hvordan dette selskapet klarer seg. Et aksjefond er inne i mange selskaper, slik at du får spredd risikoen. I tillegg kan risikoen spres på flere land, regioner og bransjer.

Regional fordeling av aksjeporteføljen påvirker fondenes avkastningsmuligheter. Hvis du allerede er i fond med stor andel norske aksjer, vil du kunne spre risiko ved å velge et fond som har en forholdsvis stor andel utenlandske aksjer.

Når du sparer i aksjefond, kan du redusere risikoen ved å spare månedlig. Ved å spare jevnt og trutt unngår du å sette inn hele sparebeløpet når markedet er på topp.

Globale fond har lavest risiko. Nasjonale fond og bransjefond har høyest risiko.

Kategorier aksjefond

Det finnes fire hovedkategorier av aksjefond:

• Globale fond: Skal normalt plassere minst 80 prosent av forvaltningskapitalen i det globale aksjemarkedet. Fordi globale fond sprer investeringene geografisk, er dette den aksjefondstypen som har lavest risiko.
• Regionale fond: Begrenser investeringene til en bestemt region. Minimum 80 prosent av forvaltningskapitalen skal investeres i denne regionen. Europeiske, nordamerikanske, asiatiske og nordiske fond er alle eksempler på regionale fond.
• Nasjonale fond: Skal normalt plassere minst 80 prosent av forvaltningskapitalen i aksjemarkedet i et bestemt land. Det finnes nasjonale fond for en rekke land, f.eks. for Norge, Sverige, Finland og Japan.
• Bransjefond: Plasserer minimum 80 prosent av forvaltningskapitalen i en bestemt bransje, f.eks. innen finans, helse eller teknologi.

Børskrakk og korreksjoner

Når aksjemarkedet faller mye på kort tid, er det mange som tenker at "nå må jeg selge fondsandelene mine". Det er selvsagt lurt å selge seg ut hvis man greier å kjøpe seg inn igjen til mye lavere kurser. Problemet er at ingen vet hvor toppene og bunnene er. Derfor ender enkelte opp med å selge seg ut når aksjemarkedet når bunnen og kjøper seg heller inn igjen når aksjemarkedet har steget en stund.

Historisk sett har oppturene i aksjemarkedet vært mye større enn nedgangene. Derfor har langsiktighet lønt seg. Har du et langsiktig perspektiv på sparingen i aksjefond (noe du bør ha), kan det være smart å ta det med ro også i nedgangstider. Over tid vil du sannsynligvis få en god avkastning.

Det er ingen grunn til å slutte å spare i aksjefond når markedet faller. Har du en månedlig spareavtale, vil du også få med deg andeler når de er lavt priset.

Indeksfond

Indeksfondene er børsnoterte og har som mål å gi andelseierne den samme avkastningen som børsindeksen det enkelte fond sammenligner seg med.

Forvalterne av indeksfond prøver med andre ord å kopiere aksjeindekser. Tanken er som følger: Over tid er det liten sannsynlighet for å oppnå bedre resultater enn markedet generelt, samtidig som ekstrakostnadene ved å plukke vinneraksjene hele tiden dekkes inn.

Enkelte indeksfond omsettes på børsen, på linje med aksjer i et børsnotert selskap. Disse kalles gjerne børsnoterte verdipapirfond eller ETF (Exchange Traded Fund) For å kjøpe andeler i disse fondene må du gå gjennom en aksjemegler/nettmegler. Fordi det påløper meglerkurtasje for kjøp av andelene egner ikke disse fondene seg til månedlig sparing av små beløp fordi tegningskostnadene da blir svært høye.

Andre ressurser

• Les om kategorisering av aksjefond

Mer om sparing i bank

Banksparing er den vanligste formen for sparing. Innskudd i norske banker er sikret i det norske Banksikringsfondet.

Det finnes et bredt tilbud innen banksparing. Ettersom betingelsene kan variere svært mye fra bank til bank, lønner det seg å sammenligne ulike tilbud.

Når du har penger stående på en bankkonto, justeres renten etter markedsrenten. Det betyr at renten kan endres relativt ofte.

I enkelte tilfeller vil det være en fordel å ha et godt kundeforhold til banken hvis du senere skal søke om lån. Ved søknad om lån vil banken blant annet skue til bankinnskuddene dine.

Høyrentekonto

På en høyrentekonto, også kalt sparekonto eller kapitalkonto, kan du ofte få høyere rente enn på en ordinær brukskonto. Denne spareformen er godt egnet hvis du sparer til et bestemt formål, f.eks. til kjøp av bil.

Det er store forskjeller mellom innskuddsrentene hos de ulike bankene. Hvilken rente du oppnår, kan dessuten avhenge av sparebeløpets størrelse. Flere banker opererer med trappesatser, slik at du får høyere rente når du for eksempel passerer 50 000 og 100 000 kroner.

Vær oppmerksom på at antall gebyrfrie uttak fra en del høyrentekontoer ofte er begrenset. Hvis du overstiger dette antallet, må du betale et forholdsvis høyt gebyr på neste uttak. Det varierer fra bank til bank hvor mange gebyrfrie uttak du kan gjøre.

Noen lar store beløp samle seg opp på lønnskontoen. For disse kan det være mye å hente på å flytte pengene til en konto med høyere rente..

Du kan også inngå en fast spareavtale, der penger blir overført månedlig fra lønnskontoen til en sparekonto med høyere rente..

Fastrenteinnskudd

På samme måte som du kan binde renten på boliglånet, er det også mange banker som tilbyr deg fast rente på sparepengene dine.

Med fastrenteinnskudd er du sikret mot rentefall. Samtidig går du glipp av renteinntekter hvis renten stiger.

Pengene er bundet frem til den datoen du avtaler med banken. Avtaleperioden kan f.eks. være 1, 3 eller 5 år.

Selv om pengene er bundet til kontoen, er det mulig å gjøre uttak i perioden. Ulempen er at du da blir belastet med et gebyr (i realiteten gjelder den samme problematikken som for rentetapserstatning på fastrentelån).

Fastrenteinnskudd gjelder engangsbeløp. Du kan altså ikke ha månedlig sparing knyttet til en slik konto. Minsteinnskuddet varierer fra bank til bank. Det kan f.eks. være 50 000 eller 100 000 kroner.

Boligsparing for ungdom (BSU)

Boligsparing for ungdom (BSU) er en svært gunstig spareordning. Til og med det året du fyller 33 år kan du spare inntil 20 000 kroner årlig. Du får et skattefradrag på 20 prosent av sparebeløpet. Sparer du maksimalbeløpet, får du dermed 4 000 kroner mindre i skatt.

I tillegg til denne skattefordelen, får du høyere innskuddsrente enn på en sparekonto. Som for alle andre sparekontoer kan det være ekstra renteinntekter å hente ved å sjekke betingelsene hos ulike banker.

Gjennom årenes løp kan du ikke spare mer enn 150 000 kroner innenfor denne ordningen.

Pengene kan kun brukes til boligformål. Du kan benytte beløpet til kjøp av ny bolig eller nedbetaling av eksisterende boliglån (forutsatt at du har kjøpt og flyttet inn i boligen etter at sparingen startet).

Bruker du pengene til annet enn de nevnte boligformålene, må du betale skattefordelen tilbake.

Kostnader ved sparing

Tendensen er at fondsforvalternes gebyrer øker med avkastningen og risikoen ved spareobjektet.

Sjekk nøye med fondsforvalterne hva de krever av deg av forvaltnings-, kjøps-, og eventuelle innløsnings/salgsgebyrer, før du bestemmer deg. Du finner mer om kostnader i veiledningene knyttet til de ulike fondstypene.