Risiko og avkastning i obligasjonsfond

(Sist oppdatert: 16. oktober 2015)

En obligasjon er et bevis på at du har lånt bort penger.

Et obligasjonsfond plasserer pengene fra andelseierne i ulike gjeldspapirer. En obligasjon er et bevis på at man har lånt bort penger, og obligasjonen angir hvilken rente som skal betales på lånet og når lånet forfaller. Å utstede obligasjoner er en effektiv måte for store institusjoner som stater, kommuner eller store selskaper å låne penger av mange ulike kreditorer på én gang.

Noen obligasjonsfond plasserer kapitalen bare i norske obligasjoner, noen bare i utenlandske. Andre igjen har et investeringsmandat hvor man kan plassere forvaltningskapitalen både i Norge og utlandet.

Obligasjoner har en fast rente i en viss periode. Ved at en obligasjon har fast rente vil obligasjonene, og derved obligasjonsfondenes forvaltningskapital, variere i verdi. Den påvirkes blant annet av den generelle renteutviklingen. Går renten i markedet opp, synker fondsandelene i verdi. Det er motsatt ved rentenedgang. Da vil fondet øke i verdi.

Fordeler og ulemper

Noen av fordelene ved å plassere penger i obligasjonsfond:

  • Bedre avkastning på lang sikt enn i bank og pengemarkedsfond.
  • Lavere risiko enn aksje- og kombinasjonsfond.
  • God likviditet. Pengene er på konto 2-4 dager etter innløsning.
  • Kan velge obligasjonsfond ut fra hva man kan tåle av verdisvingninger.
  • Spredning i mange obligasjoner forvaltet av profesjonelle gir liten risiko for tap.

Noen av ulempene:

  • · Ikke skjermingsfradrag ved gevinstbeskatning.

Kostnader

Ettersom avkastningen i obligasjonsfond er relativt lav, kan kostnadene spise opp en forholdsvis stor del. Derfor må du være ekstra påpasselig med å sjekke kostnadene før du bestemmer deg.

Som andelseier i et obligasjonsfond betaler du et årlig forvaltningshonorar (en gitt prosentsats) til forvaltningsselskapet. Omkostningen beregnes daglig av markedsverdien på forvaltningskapitalen.

I noen fond må du også betale en prosentsats i kjøpsgebyr. Noen krever i tillegg et gebyr/honorar når du løser inn andelene dine.

Risiko og avkastning

Risikoen knyttet til investering i obligasjonsfond er noe høyere enn i pengemarkedsfond, men lavere enn i kombinasjonsfond og vesentlig lavere enn i aksjefond.

Lang løpetid igjen på obligasjonene gir større risiko for tap ved renteoppgang. Samtidig er muligheten for gevinst ved rentefall større.

På lengre sikt har obligasjonsfond gitt bedre avkastning enn pengemarkedsfond og banksparing. Klikk her for historisk avkastning på obligasjonsfond.

Kreditt- og renterisiko

Obligasjoner utstedt av andre enn kredittinstitusjoner og offentlige institusjoner vil normalt gi høyere rente fordi det er noe større risiko for konkurs i utstederselskapene, og dermed risiko for at selskapet ikke betaler tilbake gjelden. Slik risiko kalles kredittrisiko. Hittil har få konkurser i private foretak i Norge ført til tap på obligasjoner.

I norske statsobligasjoner er det svært lav risiko for at låntaker (staten) skal bli ute av stand til å betale tilbake lånet. Fond som utelukkende investerer i norske statsobligasjoner sies derfor å være uten kredittrisiko. Annerledes ville det være for fond som i hovedsak investerte i greske statsobligasjoner. Det ville ikke være uten risiko for mislighold. I andre obligasjonsfond som også investerer i gjeld utstedt av kommersielle foretak er det en viss kredittrisiko, selv om lånene er tatt opp av de mest kredittverdige selskapene. Denne risikoen omfatter bare den delen av forvaltningskapitalen som ikke er investert i norske statsgaranterte papirer, eller andre statspapirer uten kredittrisiko.

Alle fond har det som blir kalt renterisiko. Dette er risikoen som er knyttet til at renten går opp eller ned og fører til at verdien på fondsandelene varierer. Stiger renten, vil verdien av et obligasjonsfond gå ned, mens med synkende rente vil verdien av obligasjonene og fondsandelene stige. Grunnen til at andelene i fondene synker i verdi når renten går opp er at fondet eier rentepapirer med fast rente. Når renten på tilsvarende nyutstedte rentepapirer stiger vil rentedifferansen mellom rentepapiret som fondet sitter med og det som er tilgjengelig i markedet bli større, og fondets rentepapir vil bli mindre attraktivt. Når renten synker skjer det motsatte. Papirene fondet sitter med blir mer attraktive og andelsverdien går opp.

Jo lengre tid det er før obligasjonene som fondet sitter på forfaller, desto større blir kurssvingningen i fondet ved endringer av renten i markedet.

Forskjellen i rente mellom risikofrie statsobligasjoner og andre obligasjoner kalles kredittrisikopremie.

Kategorier obligasjonsfond

Obligasjonsfondene inndeles i grupper ut fra rentefølsomheten til den referanseindeks det enkelte fond er knyttet opp mot. Desto høyere den gjennomsnittlige løpetiden er, desto større er følsomheten for kurssvingninger. I hvilken grad verdien påvirkes av en renteendring i markedet, kan uttrykkes med begrepet rentefølsomhet. Rentefølsomheten uttrykker i hvilken grad verdien av obligasjonen (verdien av andelen i obligasjonsfondet) endres, som resultat av en endring i markedsrenten på 1%.  Har en referanseindeksen til et obligasjonsfond f.eks. en rentefølsomhet på 3, vil en renteøkning på 1% gi en umiddelbar reduksjon i verdien på obligasjonsfondet på 3%. Jo lengere løpetid rentepapirene har, desto høyere vil rentefølsomheten være.

  • Obligasjonsfond 0-2: Vanligvis er dette fond som investerer i forholdsvis korte rentebærende papirer. Forskjellen mellom pengemarkedsfond og korte obligasjonsfond er at obligasjonsfondet kan investere i papirer med lengre enn ett års rentebinding.
  • Obligasjonsfond 2-4: Dette er fond som vanligvis investerer i middels lange rentebærende papirer.
  • Obligasjonsfond 4+: Disse investerer vanligvis i lange rentebærende papirer.
  • Internasjonale obligasjonsfond: Disse har en referanseindeks der de rentebærende papirene er i utenlandsk valuta eller en kombinasjon av utenlandsk og norsk valuta.

Andre ressurser

Publisert: 30. October 2010 - sist oppdatert: 11. November 2015
Visninger: 7065