Fripolise for nybegynnere
En fripolise er et bevis for en opptjent pensjonsrettighet fra en ytelsespensjonsordning. Du får fripolise når du slutter i en bedrift, eller når arbeidsgiver avvikler eller endrer ordningen.
Hvis en arbeidstager slutter hos en privat arbeidsgiver med ytelsespensjon får han med seg en fripolise med sine opptjente pensjonsrettigheter. Hvis arbeidsgiveren hadde en innskuddsordning får den ansatte utstedt et pensjonskapitalbevis.
Fripolisens beholdning (premiereserven) etter endt arbeidsforhold inneholder arbeidsgiverens innskudd pluss tilført avkastning i løpet av ansettelsesperioden. Inkludert i fripolisen følger det med et forhåndsbetalt beløp som skal dekke alle fremtidige kostnader til administrasjon og uføre- og etterlattepensjon som hørte til arbeidsgiverens pensjonsordning. Fripolisen gir den samme garanterte årlige minimumsrenten som den ansatte hadde i arbeidsgiverens pensjonsordning.
Kundens pensjonsmidler er plassert i en kollektivportefølje hos livselskapet.
Den garanterte renten er generelt høyere i eldre fripoliser enn i de yngre fordi det generelle rentenivået har falt. Det er derfor blitt vanskeligere for livselskapene å levere den garanterte minimumsrenten.
Det store rentefallet har bidratt til at garanterte fripoliser med høy garantert rente har blitt dårlig butikk for livselskapene. I år hvor selskapene ikke klarer å oppnå den garanterte avkastningen, må de enten tære på den såkalte bufferkapitalen eller i verste fall betale underskuddet fra egen lomme. Den årlige avkastningsgarantien gjør det lite attraktivt å investere i aksjer, til tross for at aksjer i det lange løp normalt vil gi en høyere avkastning enn den garanterte renten. Med en stor andel aksjer i porteføljen blir nemlig kostnaden for livselskapet uforholdsmessig høy i år med børsfall.
Kilde: Regjeringens arbeidsgrupperapport av 28. september 2018: Garanterte pensjonsprodukter
En fripolise består av en risikodel og en sparedel. Risikodelen skal dekke forsikringskostnaden for død og/eller uførhet, samt eventuelle etterlattedekninger. Sparedelen skal dekke de fremtidige forventede pensjonsutbetalingene. Disse ytelsene er som regel livsvarige. Hvis en fripoliseeier dør tidligere enn sin forventede levealder vil den resterende sparedelen ikke tilfalle hans arvinger, men bli værende i livselskapets kollektivportefølje og dekke utbetalingene til de som lever lenger enn forventet.
Fripoliseselskapet har garantert at kunden hvert år minimum skal få tilført den garanterte renten til sin premiereserve. Hvis den virkelige avkastningen blir lavere enn dette må selskapet enten dekke underskuddet fra egen lomme eller tære på reserver fra ulike bufferfond. Deres formål er å sette pensjonsleverandørene i stand til absorbere årlige svingninger i avkastningsresultatet. Dermed reduseres selskapenes risiko for å måtte bruke sine egne penger til å dekke kundens avkastning.
En fripolise er en ferdig betalt kontrakt. Det forhindrer livselskapene fra å øke prisene for å øke lønnsomheten. Honorarene er i tillegg lave i forhold til hva livselskapene tar for å administrere for eksempel pensjonskapitalbevis. Selskapene har i tillegg begrensede muligheter til å tjene penger på forvaltningshonorarer og returprovisjoner sammenlignet med produkter med investeringsvalg.
Den eneste inntektsøkende muligheten livselskapet har er i mekanismen med deling av meravkastningen med kunden. Hvis kundens avkastning overstiger minimumsgarantien tilfaller 80 prosent kunden og 20 prosent livselskapet. I praksis er denne overskuddsdelingen lite lukrativ for pensjonsleverandøren. For det første blir det ingen overskuddsdeling hvis meravkastningen overføres til tilleggsavsetningene. Dernest veier risikoen for å måtte betale 100 prosent for eventuell negativ avkastning tyngre enn muligheten for å få 20 prosent av avkastningen utover en høy minimumsavkastning.
Det er usikkerhet om det er lønnsomt for fripolisekundene å konvertere til investeringsvalg uten betaling for verdien av garantien.